Oslo Pride LogoOslo Pride Logo
19. juni – 28. juni 2020

Evig optimisme - et intervju med Aasmund Robert Vik

Han var initiativtaker til oppstarten av Åpen Kirkegruppe i 1976, et kristent fellesskap for alle skeive og er aktiv i styret i Foreningen for kjønns – og seksualitetsmangfold (FRI) tidligere kjent som Det norske forbundet av 1948 (DNF-48). I 2015 fikk han Frivillighetsprisen for sitt arbeid og engasjement i den skeive bevegelsen, og han jobber nå for en bedre alderdom for skeive eldre og at også eldreomsorgen skal bli regnbuefarget.

Tekst av Ada Weisser-Eldevik

Foto av Hedda Marie Westlin

Vi møtte Aasmund Robert Vik på Operaen i Oslo, hvor han tidligere har jobbet bak kulissene, for å slå av en prat om skeiv aktivisme. Han har også jobbet på Nationaltheatret, som han anså for å være et av fristedene for skeive før i tiden.

Bilde: DNF-48: Det norske forbundet av 1948 (forkortet DNF-48) Forbundet ble grunnlagt i 1950 som norsk underavdeling av den danske organisasjonen Forbundet af 1948, som en organisasjon som arbeidet for interessene til homofile. Foto av Skeivt Arkiv.

- Kan du fortelle litt om historien rundt din aktivisme, og når du først ble aktivist?

Jeg ble medlem av DNF-48 på min 21-årsdag, i 1968. Man måtte være myndig, og det var ikke snakk om å prøve å bli medlem tidligere fordi det kunne være farlig. I tillegg måtte man være sikkerhetsklarert slik at styret kunne være sikre på at man kunne holde kjeft og ikke plapre om interne anliggender og andre medlemmer. Det var veldig hemmelig.

På den tiden gikk jeg på Romerike folkehøgskole, og hadde en frihelg hvor jeg dro inn til Oslo for å delta på et møte med foreningen. Jeg skulle møte mennesker jeg ikke visste hvem var, og hadde ingen anelse om hvordan kvelden ville forløpe. Jeg husker ikke helt om jeg gikk av på riktig bussholdeplass, for folk pleide å gå av på holdeplassen før eller etter av diskresjonshensyn. For å komme inn i lokalet ble jeg sjekket i døra for å bli klarert. Da jeg entret døren, så jeg kvinner som danset med kvinner og menn som danset med menn. Det var en utrolig opplevelse. Nå har jeg funnet hjem, tenkte jeg. Dette er mine folk og her hører jeg også hjemme. Jeg tenkte at jeg hadde funnet frem, men kunne ikke fortsette med bare å ta imot – jeg måtte engasjere meg selv også. Og det var begynnelsen på et livslangt engasjement.

Bilde: Foto av Norges Lover av Andreas Haldorsen.

- Hvilke endringer har du selv vært vitne til?

Den første saken var avkriminaliseringen, som lyktes i 1972. Det var den festen da vi hadde dratt det i havn og kunne feire at paragrafen var død.

- Merket du noen konkret forskjell etter avkriminaliseringen?

Nei, det gjorde jeg ikke. Det var bare paragrafen som var borte – samfunnets holdninger var ikke særlig forandret. Det lå i tiden at vi ikke var særlig akseptert. Tema hadde til en viss grad begynt å få fokus, men det var ikke mye på den tiden. I motsetning til i dag måtte vi nærmest tigge om å komme i media.

- Vi kan alle takke dere som gikk i bresjen for at vi er der vi er i dag – hvordan har skeives situasjon endret seg siden den gang?

Ja, dere står jo på våre skuldre. Det har skjedd mange endringer, som trygghet i arbeidslivet. Også tryggheten ved å ha egen bolig. Hvis det ble kjent at man var skeiv tidligere, kunne man bli kastet ut. Det var ikke noe skap å komme ut av, for det var forbundet med en stor fare å stå frem. Man kunne miste både bolig og jobb. Jeg vet om en mann som en gang hadde hatt besøk av sin venn. Husverten så de to mennene gi hverandre en avskjedsklem, og forsto at han hadde ”sånne folk” i huset. Dermed ble min bekjent kastet ut.

Med tanke på kristendommen ser vi også forandringer, ved at ting er oppnådd. Åpen Kirkegruppe har ikke utspilt sin rolle ennå, og det kommer stadig nye som ikke har hatt gode opplevelser fra kirkelige og religiøse hold. Den norske kirke er grei, og den kan vi krysse av for nå. Men det gjenstår fortsatt andre trossamfunn.

- Har du noen spesielle ønsker for den skeive bevegelsens fremtid?

Nå har jeg for det første et ønske om at eldreomsorgen skal bli regnbuefarget. Eksempelvis i hjemmehjelpen blir ditt privatliv invadert av mange, og det er helt vilt hvor mange forskjellige hjelpere enkelte må ta imot. Da skjønner jeg at noen gir opp, og snur det bildet av den kjæresten de en gang hadde for å slippe å forklare seg gjentatte ganger. Det er jo vanskelig å komme ut gang på gang til nye personer – det er et slit. Er det egentlig bryet verdt? Skal jeg treffe disse menneskene igjen senere, hvilken betydning har det? Men vi er godt i gang! Det er viktig at det blir etablert møtesteder, ikke bare i storbyer, men slik at også de på landet kan ha et fellesskap. Dette jobber vi med. I Regnbuenettverket i Pensjonistforbundet har vi satt i gang et nettverk vi håper å få sving på snart. Pensjonistforbundet har et medlemsblad som sendes ut i et opplag på ca. 200 000 slik at vi når landet og pensjonistforeninger. Dette er for å få inn riktige holdninger der. Forbundets ledelse er veldig positive til det. Jeg tror jo det er flere eldre enn unge som ikke er åpne. Det er et faktum at vi vokste opp da det var hemmelig og kriminelt, og samfunnsholdningene var mørke. Det sitter så dypt i. Nå i seniortreffene treffer jeg eksempelvis igjen folk jeg har gått sammen med på gymnaset på 60-tallet. Hvis vi hadde kjent til hverandre den gang hadde den tiden kunnet være litt mindre ensom.

- Hva er målet for seniorarbeidet?

Nå er vi godt i gang med seniorarbeidet, men målet er at det er den mest naturlige ting i verden at noen er skeive, og at en ikke behøver å mase eller spørre om det. Det er ønskelig at alle er åpne for at det alltid er en mulighet for at folk er skeive. Og så ser jeg for meg at institusjoner viser åpenhet. Bare det å ha et aldri så lite regnbuetegn på døra, som flere steder i Oslo bymisjonssystemer har.

- Med tanke på at årets Pride nærmer seg med stormskritt, lurer jeg på hva som er ditt største Pride-minne?

Et av dem var den aller første antydningen til parade. Det var stort, selv om paraden ikke var så stor. Jeg synes å huske at det var ca. 250 mennesker som samlet seg på universitetsplassen og gikk oppover til St. Hanshaugen - vi skulle jo ikke synes for mye. Det var gløden fra Stonewall som drev oss, for det ga oss virkelig kamplyst. Den har jeg beholdt i hvert fall, og mange med meg. Det er et godt minne, i tillegg til alle støttespillerne som etter hvert har kommet til. Jeg husker ikke så særlig mye av noe negativitet rundt det. Husker bare at det var så stort å vise seg offentlig som den en er innerst inne, med plakater og slagord. Senere oppsto slagordet: ”Vi er mange flere, resten står blant dere.”

- Hva tenker du er viktig fremover?

Det vi har fått på plass er det juridiske, med blant annet paragrafer og diskrimineringsvern. Det som gjenstår er fremdeles holdninger. Også politiske bevegelser som ikke er våre venner gjenstår. Man ser for eksempel i Polen at homofile blir uttalt som samfunnsfiender. Det er skummelt at det er så nær oss, men det har ikke blitt så ille som jeg trodde. Jeg er ikke redd for at det skal komme hit - jeg gir ikke etter for frykt. Til tross for alt jeg har vært igjennom i livet, har jeg beholdt en grunnleggende optimisme og ser lyst på bevegelsens fremtid. Dette er mye takket være Skeiv Ungdoms bevissthet og engasjement.

En viktig ting er også at enda flere stiller som frivillige under Pride. Ja! Det kan vi ikke få for mange av, og det er så utrolig morsomt å være med. Det er ingen aldersgrense oppad! Jeg snakket med en frivillig som hadde fylt femti og syntes han måtte overlate dette til de yngre krefter. Jeg sa ingenting, jeg. Visst pleier jeg fortsatt å jobbe under Pride! Plukke søppel, gjøre vertskapsoppgaver og snakke med folk. Jeg treffer igjen mange folk fra fortiden som dukker opp igjen der. Det kan være folk utenbys som er tilreisende til Oslo for å være med. Jeg tror nok en del av de ikke er så åpne i sine lokalmiljøer, og har Pride som et fristed. Det er så mange støttespillere nå, og jeg ser veldig lyst på fremtiden.

Mye har skjedd siden skeive måtte snike seg inn på klubber i all hemmelighet og holde lav profil. Det kan vi takke tidligere generasjoners aktivister for – på grunn av dem kan vi hver sommer farge byen vår og landet vårt i regnbuens farger. Likevel er vi ennå ikke helt i mål, og historien fortsetter. Optimismen til Aasmund Robert Vik er inspirerende, og med det i tankene går vi en lys fremtid i møte.