Oslo Pride LogoOslo Pride Logo
19. juni – 28. juni 2020

Konverteringsterapi - forbud eller ei?

Bilde fra oslopride.no

Konverteringsterapi, eller "seksuell reorienteringsterapi", har den siste tiden blitt satt på dagsorden. Terapien har som formål å endre legning fra eksempelvis homofil, lesbisk, panfil eller bifil til heterofil. Flere har tatt til ordet i debatten, og det råder forskjellige ideologiske standpunkt i den offentlige samtalen.

Tekst av Ada Weisser-Eldevik
Bilde av Hedda Marie Westlin

Norge på vei nedover

I år havnet Norge på 6. plass i listen over landene med best LHBTQ-politikk, tre plasser ned fra i fjor. Flere politikere har uttalt at dette blant annet kan begrunnes med manglende forbud mot konverteringsterapi, hvis forbud skal drøftes i Stortinget i løpet av høsten. Allerede i 2016 ble det vedtatt et slikt forbud på Malta, som første land i Europa. Tyskland legger frem forslaget i år, og i England ligger lover klare til fremsendelse. EU har også gått ut med en anbefaling om forbud til alle sine medlemsland.

Så hvorfor har Norge, som var første land i verden til å få en lov mot diskriminering av homofile, ennå ikke fått på plass et slikt forbud? Motstandere mot forbudet argumenterer med individets frihet og religionsfrihet; KrFs Hans Fredrik Grøvan uttalte i Aftenposten at det er viktig å legge til grunn hvilke måter hver enkelt person ønsker å arbeide med seg selv. Han mener forbud vil være et overtramp mot trossamfunn og peker på det liberale demokratiet vi har i Norge - det vil være å gå for langt å legge begrensninger for personlige valg.

Konverteringsterapi i Norge?

Men utføres konverteringsterapi i Norge i dag? Ja, bekrefter Åpne Høyres Vegard Rødseth Tokheim under panelsamtale om konverteringsterapi i Pride House 21. juni.

- Vi vet at det forekommer i Norge, men at det samtidig er en praksis som skjer i det skjulte. Det som er viktig, er at vi må ta inn over oss og komme til en forståelse av at dette er en sterkt skadelig praksis.

Nestleder i FRI og advokat Halvor Frihagen mener vi må gå ut fra den kunnskapen vi har i dag om at homofili er en naturlig variasjon, og ikke noe uønsket. Han har gått inn i det juridiske, og poengterer at det er i strid med helsepersonelloven å bidra med denne typen terapi, ettersom homofili ikke er en diagnose. Det er eksempelvis straffbart å utføre amputasjon hvis det ikke er medisinsk nødvendig. Frihagen sammenlikner det han kaller konverteringsinngrep med dette.

- Konverteringsinngrep er alvorlig og svært skadelig. I de verste tilfellene kan det sammenliknes med tortur. Rett til frihet fra tortur er en del av de absolutte menneskrettighetslovene, og vil derfor overgå religionsfrihet. Jeg ser ikke at man tråkker over menneskrettigheter ved å innføre et slikt forbud.

Videre understreker Frihagen hvor skadelig slike inngrep kan være, spesielt for barn og unge.

- Barns rettigheter vil trumfe enhver religionsfrihet. Foreldre har rett til å oppdra barn etter egne religiøse og moralske overbevisninger, men barnets beste trumfer retten til å påføre slike inngrep.

Freddy Øvstegård fra SV støtter dette og viser til tall fra en amerikansk rapport som viser at sjansen for selvmord er åtte ganger høyere hvis man har blitt utsatt for konverteringterapi.

- Konverteringinngrep er en grov form for sosial kontroll og et overgrep, spesielt mot barn og unge. Jeg har sett folk bli utsatt for lignende ting, men det er først i senere år vi har forstått at dette også skjer i norge.

Bilde av Ada Weisser-Eldevik

Øvstegård mener at selve konverteringsterapien kan stå i strid med religionsfrihet, og tar opp dette i debatten.

-  Vi som folkevalgte må ta et ansvar for å vurdere ulike friheter. Hvilken frihet er det som blir mest begrenset i en gitt situasjon? Hva med skeive kristenes og skeive muslimers religionsfrihet? Hvilken frihet har de når de blir utsatt for slike inngrep?

Livssyn og ideologi

Blant kristne nettverk som utfører konverteringsterapi, vektlegges ønsket om å leve etter det de selv refererer til som bibelens syn på seksualitet, samliv og ekteskap. Holdninger knyttet til at seksuelt samliv hører til i ekteskap mellom mann og kvinne står sterkt. Venstres Anna Dåsnes mener grunnen til at vi må få på plass et forbud er fordi slike holdninger eksisterer.

- I begrepet "seksuell reorientering" ligger en tanke om at legning er noe man kan og bør endre på. Vi må få på plass et forbud fordi slike holdninger eksisterer, selv om det ikke synes å være et utbredt og synlig problem. Friheten til de som tilbyr reorienteringstearpi settes opp mot friheten til å kunne være den man er, men vern av mennesker må trumfe vern av tro!

Debatten har sine røtter i motstridende livssyn og ideologi, og det kan derfor virke umulig å komme til en felles forståelse i en sak som bunner i to helt forskjellige utgangspunkt. I en kronikk i Morgenbladet skriver teolog og filosof Espen Ottesen at et forbud vil være forskjellsbehandling på bakgrunn av en intoleranse for kristne terapeuters ståsted. Han mener at det i et liberalt demokrati må aksepteres at mennesker tar ulike valg.

- Det gjelder også når temaet er samliv og seksualitet. Selvsagt skal ingen bli utsatt for terapi eller sjelesorg som de ikke selv ønsker og oppsøker bevisst. Derimot bør vi tåle at en del kristne faktisk vil si mer om hva som er god sex enn at den er frivillig og samtykkende.

Ottesen argumenterer videre i kronikken for et ønske om legitimering av forskjellige livssyn. Han sier at det grunnleggende spørsmålet er om troen på at Guds plan for seksualiteten var ekteskapet mellom mann og kvinne, og at synet på likekjønnet samliv som stridig mot Guds vilje må tolereres.

Trosfrihet

Det å mene at det ikke er riktig at to av samme kjønn elsker hverandre går under retten til tro. Samtidig er det essensielt å trekke en linje mellom tro og handling. Dette er et spørsmål om en lov for å beskytte en utsatt samfunnsgruppe.

- Det å utsette en av oss for en behandling som tar utgangspunkt i å endre oss fra noe vi er kan ikke kalles religionsfrihet.

Vegard Rødseth Tokheim mener det er her forskjellen mellom trosfrihet og trosufrihet ligger - i landskapet mellom tanke og handling. Jon Reidar Øyan supplerer med at kampen ikke er over. Han sier at de fleste LHBTQ-personer i Norge har det bra og lever gode liv, men at man fortsatt møter formell og uformell diskriminering hele livet. Dette er ifølge ham grunnen til at vi trenger lover og regler for hvordan folk kan behandle skeive. Det handler om at mennesker i en sårbar situasjon blir utnyttet.

Kristin Ørmen-Johnsen fra Høyre sier at vi i Norge har kommet langt, men sammenlignet med resten av verden har vi en lang vei å gå.

- Noen må gå foran, og Norge må være et foregangsland når det gjelder homofiles rettigheter. Dette gjelder ikke minst hvordan man skal stanse en praksis som ikke er forenelig med god helse.

Mangel på motstand

De to mest fremtredende diskursene i debatten om konverteringsterapi er friheten til å elske den man vil mot menneskets frihet til å ta egne valg. Er det slik at individets frihet står sterkere hvis det er lovlig å kontrollere og endre en persons identitet gjennom "terapi"?

Jeg tok turen innom panelsamtalen i Pride House for å få større innsikt i problemstillingen, hvor det i utgangspunktet skulle være en paneldebatt med deltakere med ulike synspunkt. Dessverre var ingen av forbudsmotstanderne til stede, og det ble derfor en noe ensidig fremstilling. Det var et enstemt panel positive til et forbud i loven mot konverteringsterapi som satt fremfor oss. Trosfrihet er viktig, men det kan ikke brukes som en unnskyldning for å skade og fordømme andre mennesker.