Oslo Pride tar ny form i 2020
Oslo Pride LogoOslo Pride Logo
19. juni – 28. juni 2020

Studentopprøret - Når regnbueflagg møter tåregass

Foto: Yıldız Tar, Kaos GL (2018)

10. mai i 2019 blir en video lastet opp på twitter. Videoen viser en kvinne som rolig beveger seg over en plass i en folkemengde. Plutselig avfyres flere skudd. En annen kvinne skriker mens menneskene på plassen begynner å løpe i motsatt retning. Røyken blir liggende i luften over dem. Idet kameraet panorerer ser vi meterne de har tilbakelagt, og hvordan plassen nå okkuperes av et titalls politimenn.

Tekst av Caroline Ugelstad Elnæs

Dette er ikke den eneste videoen av hendelsene som tok sted den dagen, og andre har langt mer grafisk innhold: politibrutalitet, panikk og skrekkslagne tilskuere som forsøker å hjelpe sine venner. Det er lett å tro at dette er scener fra en krigssone, men de kaotiske videoklippene er fra Middle East Technical University (METU) sin niende årlige Pride-parade. En dag som begynte som en feiring av kjærligheten, men raskt utviklet seg til en maktdemonstrasjon.

Universitetet har avholdt Pride-parader siden 2011, men siden Pride-paraden i Istanbul i 2015 har tyrkiske myndigheter systematisk slått ned på skeive arrangementer.

Til dags dato venter 19 studenter fra METU på ny høring etter domfellelse 12. november i fjor. Studentene ble da kjent skyldig i ulovlig forsamling 10. mai 2019, samt å nekte å avbryte arrangementet til tross for advarsler fra politiet. Før høringen forsøkte METU LGBTI+ Solidarity Group å lese opp en pressemelding foran Tinghuset, men ble stoppet av politistyrkene. Retten har avvist gruppens forespørsel om å undersøke politiets handlinger denne dagen. Etter andre høring 12. mars i år ble det bestemt av ny høring vil avholdes 10. juli.

Melike Balkan er en av 22 studenter som først ble anholdt av politiet. Som en aktiv deltaker i universitetets LGBTI+ Solidarity Group og en av initiativtakerne til marsjen var Balkan vitne til hendelsene.

I juni i fjor møtte Oslo Pride Melike Balkan og menneskerettighetsaktivist Damla Umut Uzun fra den tyrkiske LHBTQI+-organisasjonen Kaos GL (Gay and Lesbian Cultural Research and Solidarity Association) på Amnesty Internationals hovedkontor i Grensen. Begge aktivister hadde reist til Norge for å delta på Oslo Pride 2019 – og for å snakke høyt om det politiske klimaet i Tyrkia.

Damla Umut Uzun og Melike Damla på Amnesty Internationals kontor i Grensen, Oslo i 2019.
Foto: Kaos LG

– Vi skal arrestere deg

For å forstå hva som skjedde 10. mai 2019 må vi gå enda litt lenger tilbake. 6. mai sendte universitetsledelsen ut en mail hvor de nektet studentene å feire Pride. Rektoren, Professor Mustafa Verşan Kök, siterte Ankaraforbudet og sa at han var i kontakt med politiet. Ankaraforbudet sier at offentlige arrangementer tilknyttet skeive grupper eller temaer er farlig for offentlig sikkerhet, og at de som likevel arrangerer disse vil bli tvunget til å avbryte dem.

Ankaraforbudet ble originalt innført i november 2017 under Tyrkias unntakstilstand, som en konsekvens av økende politisk spenning i etterkant av statskuppet i 2016. Selv om forbudet offisielt ble fjernet i juli 2018 nekter Ankaras guvernør å fjerne forbudet i hovedstaden. I april 2019, kun uker før METUs pridemarsj, ble forbudet offisielt fjernet i Ankara, men guvernøren tillater fremdeles bydelene å nekte skeive arrangementer. I praksis var dermed Ankaraforbudet fremdeles på plass.

Under samtalen med Oslo Pride beskriver Balkan synet av fullt bevæpnet politi på campusområdet som merkelig. Det er ikke uvanlig å finne politiet utenfor universitetet, men de kommer sjeldent inn. Denne dagen derimot var de overalt – og de kom forberedt.

– Den dagen kjørte tre busser fulle av politimenn inn på campuset vårt, tungt bevæpnet, med opprørsutstyr, tåregass og våpen med plastikkuler. De sa at de kom til å angripe oss om vi ikke tok ned teltene våre, forteller Balkan.

– Under marsjen i 2018 var Ankaraforbudet fremdeles gjeldende, og på grunn av dette kunne rektoren lett skylde på at forbudet var ute av hans hender og ringe politiet, forklarer Balkan. – Det var en enorm folkemengde, 400-500 mennesker, med regnbueflagg og heiarop. Vi feiret i omtrent en time, men straks vi begynte å gå i tog ble vi stoppet av politiet. Vi ville ikke skape noen konflikt, eller risikere sikkerheten til de oppmøtte, så vi gjorde heller marsjen om til et offentlig diskusjonsforum. I 2018 fikk vi lov til å samle oss, men i 2019 fikk vi ikke en gang satt opp ett telt.

Damla Umut Uzun er ansvarlig for internasjonale relasjoner i Kaos GL. Hun er enig med Balkan og sier at marsjen i 2019 var annerledes enn tidligere år.

– Under marsjen forsøkte et medlem i mediateamet vårt å komme inn på campus, men politiet voktet inngangene, så folk ikke kunne komme seg inn.

Klokka 15:40 begynte de første deltakerne å dukke opp. De var nå en gruppe på 50-60 mennesker. For å unngå konfrontasjon med politiet valgte Balkan og de andre arrangørene av marsjen å vente med å dele ut flagg og prideeffekter. Likevel virket konflikten uungåelig, og politiet omringet dem.

– Vi laget ikke bråk, vi hadde ingen flagg, men politiet krevde fortsatt av vi måtte forlate området, ellers ville vi bli arrestert.

Balkan gikk frem til politisjefen og fortalte ham at studentene bare satt på gresset på campuset sitt, og at de ikke kunne arresteres for dette.

– Da svarte han: Vi vet hva dere planlegger å gjøre, og vi kommer til å arrestere deg, Melike Balkan. Vi kommer til å arrestere deg og angripe deg.

Balkan rister på hodet i vantro.

– Han sa navnet mitt, hvilket tilsier at de allerede kjente til navnene og ansiktene våre. Universitetet hadde gitt ut denne informasjonen til dem.

Balkan oppfordret folkemengden til å forlate området, for å unngå videre konflikt med politiet.

– Vi ville vente til det kom flere folk før vi delte ut flagg, sånn at flaggene ville spre seg sammen med dem når politiet angrep, og de kunne legge fra seg flaggene der de endte opp.

Klokka 17, da marsjen etter planen skulle starte, informerte Balkan de oppmøtte om deres demokratiske rett til å samle seg.

– Det er ikke ulovlig å være en LHBTQI-person som sitter på gresset. Dette er en av rettighetene dine. De kan ikke ta det fra deg, kan hun huske å ha fortalt dem. Mens hun gjentok seg begynte politiet å gå løs på deltakerne med tåregass og våpen.

– Jeg var en av de første som ble arrestert, forteller hun. – Rundt 12 politimenn omringet meg. Det gikk veldig raskt. Jeg så dem ikke en gang før de var der.

Studenten på bildet holder en plakat med teksten "Ved enden av regnbuen er resignasjonen din", rettet mot rektor Mustafa Verşan Kök.
Foto: Kaos LG.

Ett skritt tilbake og ett skritt frem

Selv om Balkan ser tilbake på dagen som et skritt tilbake for skeives rettigheter på METU er hun stolt over utholdenheten de oppmøtte viste den dagen.

– Folk fortsatte å samle seg i små grupper rundt omkring på campus, og gikk korte marsjer, 10 meter, 20 meter. Det var masse videoer av folk som heiet og hang flagg fra universitetsbyggene. Det var en hel dag med protester. Selv om det var brutale pågripelser gikk folk ut og protesterte.

Da de 22 deltakerne som ble anholdt av politiet til slutt ble løslatt senere samme dag ble de møtt av en applauderende folkemengde.

11. mai, dagen etter marsjen, inviterte METU-studenter til et møte hvor studenter og ansatte sammen bestemte seg for å boikotte forelesningene sine. De fremmet også et krav om at rektoren umiddelbart måtte tre ned fra sin stilling.

Universitetets ledelse og rektoren kontaktet aldri Balkan eller de andre deltakerne. I en presseuttalelse skrev ledelsen av de ikke støttet politiets brutale håndtering av situasjonen, men bekreftet at de tilkalte dem og hevder dette var for å unngå et voldelig utfall.

– Det er jo veldig merkelig, fordi grunnen til at det ble så voldelig er jo at de ringte politiet. Jeg tror de kommer til å være mye mer forsiktig med å ringe politiet neste år.

11. mai samlet studenter og fakultetsmedlemmer seg for å protestere mot rektor Mustafa Verşan Köks respons på Pridemarkeringen. Under protesten ropte elevene "Vi vil knekke hendene som beskytter lærerne".
Foto: Kaos LG.

– Alle og enhver er en terrorist

De er langt unna oppstyret i hjemlandet der de sitter i Amnesty International sitt hovedkvarter en fredelig junidag i 2019, men det å snakke høyt har sin pris.

– Moren min bekymrer seg alltid for meg, innrømmer Uzun. – Hver gang vi snakker sammen på telefonen spør hun meg alltid om når jeg skal slutte i denne jobben og finne meg en tryggere en.

Da hun først begynte å jobbe i Kaos GL ble det kalt inn til hastemøte.

– På den tiden hadde myndighetene allerede begynt å slå ned på mange menneskerettighetsorganisasjoner. Mange var redde for at også vi skulle oppløses, og jeg kan huske jeg tenkte: Dette er min første måned her. Er det alltid sånn som dette?

Både Balkan og Uzun begynner å le.

Balkan samler seg før hun legger til: – Mange er redde for å i det hele tatt nærme seg menneskerettighetsorganisasjoner som Kaos GL, fordi de er redde for sanksjoner. Bare det å organisere egne arrangementer kan være en sikkerhetstrussel. Det er en kultur som legger til rette for undertrykking, og en atmostfære av frykt.

– Vi har ingen ytringsfrihet i Tyrkia, sier Uzun.

– Jeg kom meg gradvis over frykten for å snakke høyt om disse problemene, fordi jeg visste at det jeg drev med var riktig – for meg i alle fall, forklarer Balkan.

– Jeg tror det alltid vil eksistere en frykt for å ytre seg. Selv i Norge vil du alltid ha en frykt for å snakke om ting som dette, men jeg tror du glemmer det fordi det er et så sterkt fellesskap innen organisasjonene. Jeg tror den fellesskapsfølelsen hjalp meg med å overkomme frykten.

Hun fortsetter: – Jeg har vært en aktivist de siste syv årene, og de siste seks av dem har jeg har sett mange voldelige inngrep fra politiet. Du blir nesten vant til det. Når politiet griper inn blir det alltid stygt.

Som aktivister er både Balkan og Uzun enige i at de ikke nødvendigvis er målskiver fordi de er tilknyttet skeive organisasjoner og grupper, men fordi de er i opposisjon med myndighetene.

– De identifiserer alle og enhver som terrorister, sier Balkan. – Det er problemet i Tyrkia for tiden. Myndighetene er så sterke, og de vil ikke ha noen meningsmotstandere. De skjærer alle over én kam og går løs på alt samtidig.

Populistbølgen

Da de snakket med oss mente både Balkan og Uzun at hatkriminalitet og hatprat var noen av de viktigste LHBTQI+-sakene i Tyrkia.

– Et av de største problemene er hatkriminalitet mot transfolk, som tar så mange liv hvert år. Du kan se bruk av hatspråk i sosiale medier og selv på campus. Det er veldig synlig, sier Balkan.

Uzuns organisasjon, Kaos GL, lager hvert år hatkriminalitet- og menneskerettighetsrapporter. De har observert en økning i antallet kriminelle handlinger begått mot skeive de siste årene. Menneskerettighetsbrudd også. Selv politikere har nå begynt å spre hatprat åpenlyst i media.

– Det er ingen lover som beskytter LHBTQI+-personer. Vi har et anti-diskrimineringslovverk, men det dekker ikke seksuell orientering eller kjønnsidentitet, og de fleste tilfeller av diskriminering i Tyrkia går ustraffet hen, sier Uzun. – Vi har ikke rettssikkerhet i Tyrkia, og dette er et godt eksempel på det.

Tyrkia opererer også med en såkalt “good conduct reduction”, som tilsier at en person som begår en kriminell handling vil få redusert straff dersom de kan bevise at offeret på et eller annet vis provoserte fram denne handlingen. Om offeret er LHBTQI+ kan dette i seg selv kvalifisere som provokasjon.

– Når det gjelder transpersoner kan gjerningsmannen få en redusert straff på grunn av provokasjon. Han kan bare si: Jeg trodde det var en dame, men det viste seg å være en mann, så jeg drepte ham. Det er et legitimt grunnlag for provokasjon, forklarer Uzun.

Når de blir spurt om homofobi er et økende problem i Tyrkia er begge aktivister enige.

– Det er en enorm polarisering i verden akkurat nå, og vi er en av gruppene som skades mest av det. Jeg tror det er viktig å huske at dette er et produkt av populismen, og at det er noe som påvirker oss alle, ikke bare Tyrkia eller Midt-Østen, sier Balkan.

Uzun legger til: – Tyrkias demokrati er i utvikling, og på grunn av dette er vi ett av landene som er mest påvirket av situasjonen, men Norge står også overfor problemer med homofobi og anti-LHBT+-stemmer.

Deltakere under Istanbul Transgender Pride 19. juni 2016 markerte dagen med regnbueflagg til tross for forbudet.
Foto: REUTERS/Osman Orsal/Axel Schmidt.

LHBTQI-rettigheter er menneskerettigheter

Myndighetene i Tyrkia hevder at arrangementsforbudet mot LHBTQI+-arrangementer ble implementert på grunn av sikkerhetsrisiko. Uzun tror at den virkelige grunnen er at myndighetene nå har innsett at skeive stemmer blir sterkere og stadig mer viktige.

– Noe endret seg etter Gezi Park-protestene i 2013. Etterpå innså myndighetene plutselig at LHBTQI+-stemmer var en del av opposisjonen. Det internasjonale samfunnet støtter oss, og derfor har myndighetene også blitt mer og mer redde.

Så sent som i april 2020 støttet president Recep Tayyip Erdogan den religiøse lederen Ali Erbas' utsagn om at homofili "bringer med seg sykdom og forårsaker de yngre generasjonens forfall".

Balkan forklarer den mørke situasjonen med en analogi: – Vår nåværende regjering er som et glass, og alle former for motstemmer er en sprekk i glasset. Den forrige regjeringen så på LHBTQI+-stemmer som betydningsløse, og på oss som mennesker uten evne til å påvirke politiske diskurser. Etter Gezi Park-opprøret og pridemarkeringene i Istanbul, innså myndighetene at dette kanskje var en viktig faktor i den samlede opposisjonen mot dem. Det er hvorfor Ankaraforbudet ble implementert. LHBTQI+-sprekken i glasset blir langsomt større.

Aktivistene er optimistiske når det kommer til fremtiden. Kaos GL er en av de mest prominente LHBTQI+-organisasjonene i Tyrkia for øyeblikket. Myndighetene er foreløpig utenfor deres rekkevidde, men Uzun forklarer at organisasjonen har en god dialog med flere provinser.

– Vi har også en god dialog med opposisjonelle partier, som CHP (Det republikanske folkepartiet) og HDP (Folkets demokratiske parti).

Rett etter at Ankaraforbudet ble implementert arrangerte Kaos GL et krisemøte med hovedstadens LHBTQI+-vennlige ambassader. De ba dem om å presse Ankaras guvernør til å heve forbudet. Først ble ambassadene nektet et møte, men da de fortsatte å insistere hadde guvernøren ikke annet valg enn å lytte.

– Jeg kan huske jeg ble fortalt at en tyrkisk diplomat ved guvernørens kontor spurte noen av representantene for de utenlandske ambassadene: Hvorfor stiller alle disse spørsmålene? Hvorfor er dette LHBT-tullet så viktig for dere? Han skjønte ikke hvorfor ambassadene brydde seg, sier Uzun.

Selv om statsapparatet jobber mot minoriteter blir folkets stemme stadig høyere. Sosiale medier har blitt en viktig møteplass og kilde til informasjon. Det er nå lettere enn noensinne å få tilgang til alternativ informasjon, og dette gjør det lettere å finne likesinnede.

– Hvis du hadde fortalt meg for ti år siden at det kom til å være pridemarkeringer i hele Tyrkia i dag så hadde jeg ikke trodd deg, men akkurat nå har vi parader i selv de mest konservative byene. Ting begynner langsomt å endre seg, og den yngre generasjonen er mye mer fordomsfrie. Jeg tror det skjer en gradvis forandring i hvordan folk ser på mennesker som er LHBTQI+. Det blir bedre, sier Balkan.

– Dette er en effekt av internasjonal solidaritet, istemmer Uzun. – Det en internasjonal anerkjennelse av at LHBTQI+-rettigheter er menneskerettigheter.