Det vi vet nå - et intervju om å være hiv-positiv i 2019 med Ole Christian Pedersen

– Jeg tar bare en pille om dagen, og så er jeg ferdig med det.

I februar 2017 ble Ole Christian Pedersen (28) oppfordret av en tidligere sexpartner til å sjekke seg for hiv. Han innstilte seg på forhånd på at testen kom til å være positiv, og hadde rett i det. Nå, litt over to år senere, jobber han frivillig for HivNorge, og vi fikk treffe ham på Tøyen for å snakke om aktivisme, frivillighet og hvorfor åpenhet om egen diagnose er viktig for ham.

- Hvordan opplevde du det å få beskjed om at du er hiv-positiv?

På forhånd hadde jeg en del grunnleggende kunnskap om hiv og behandling, så jeg visste jo det at det er ikke verdens undergang. Jeg taklet det egentlig ganske greit, men likevel var det jo ikke alt jeg visste. Det var mye jeg lurte på med tanke på at jeg til daglig jobber i ferskvaredisken. Hva skjer hvis jeg skjærer meg i fingeren for eksempel? Det går heldigvis helt fint i hverdagen og jeg merker egentlig ikke noe til at jeg har hiv i det hele tatt.

Foto: Caroline Ugelstad Elnæs

- Hvordan ble det møtt av de rundt deg?

De rundt meg de har bare vært støttende når jeg har fortalt det, så det har vært fantastisk. Det eneste negative jeg har møtt på er avslag når jeg møter nye mennesker, men det er en ærlig sak og går helt greit. Jeg har latt det gå. De fleste jeg møter er bare nysgjerrige og åpne. Jeg får for eksempel en del spørsmål om hva behandlingen går ut på, og hvordan hiv egentlig smitter.

- Er det noen forskjell når det kommer til fordommer i og utenfor det skeive miljøet?

Jeg tror de fleste som har fordommer om hiv reagerer ganske likt, uansett legning. Fordommer kommer jo av mangel på kunnskap, og mye av den kunnskapen som folk sitter inne med er jo kunnskap fra gammelt av da hiv faktisk var en dødsdom.

- Du jobber som frivillig i HivNorge. Kan du fortelle litt om hva du gjør der?

Jeg har gjort mye forskjellig egentlig. Jeg har vært med på alt fra å pakke og sende ut kondomer, til å jobbe på stand. Til nå har jeg stått på stand under Oslo Pride, Skeive Sørlandsdager og Regnbuedagene i Bergen. Det å arbeide frivillig har vært kjempegøy og veldig givende. De kveldene jeg har sittet og pakket, for eksempel, har jeg jo kommet i kontakt med andre som har samme diagnose. Det er veldig sosialt og hyggelig.

- Det er ikke alle som er så åpne om hiv-diagnosen sin, i alle fall ikke så offentlig som du er. Hvordan kom du til konklusjonen om at du skulle være så åpen?

Jeg bestemte meg egentlig for å være åpen om det fra dag én, til og med før jeg fikk diagnosen. Det føltes helt naturlig for meg. Likevel hadde jeg nok aldri sett for meg at jeg skulle stå fram så offentlig som jeg gjør nå. Jeg tror alt snudde da jeg var på et seminar med HivNorge, hvor jeg ble veldig fascinert av historien til Walter Heidkampf. Da valgte jeg å skrive et innlegg på bloggen min om at jeg er hiv-positiv, og responsen var helt fantastisk!

- Hva får du ut av å jobbe frivillig?

Jeg får en følelse av at jeg er med på å bidra til å gjøre en forskjell i samfunnet, og for de som kanskje ikke har det så greit med sin diagnose, eller alle de som blir smittet av hiv etter meg. Det føler også at det gir meg en personlig vekst. Frivilligjobben har egentlig bare vært en positiv opplevelse. Første dagen på stand i Oslo er noe jeg kan trekke fram som et spesielt godt minne. Jeg har i alle år slitt med sosial angst, så ved å stille opp på stand og holde quiz og snakke med folk om diagnosen satt jeg meg selv i en veldig sårbar posisjon, men det gikk jo overraskende greit.

- Det har vært kjent en god stund nå at hiv-positive på vellykket behandling ikke smitter andre med viruset. Nå konkluderer den omfattende PARTNER-studien med det samme. Tror du den internasjonale oppmerksomheten rundt dette kommer til å endre hvordan vi forholder oss til hiv?

Ja, jeg tror det. Jeg tror det kan bidra til at mange får et mer avslappet syn på hiv. Nå står det svart på hvitt. Nå er det bevist av forskere. Det er noe annet enn å bare høre en hiv-positiv si det.

- Mye har forandret seg til det bedre siden den første hiv-pasienten ble diagnostisert i 1983. Tenker du at vi fremdeles har en vei å gå når det kommer til hiv-kampen her hjemme i Norge?

Sånn jeg ser det lever hiv-smittede i Norge et godt liv. Det eneste jeg kan trekke fram er vel det nye anbudet på hiv-medisiner. Nå skal de jo bli billigere, men det er mange som allerede har begynt på den nye behandlingen og meldt fra om haugevis med bivirkninger. Dette er jo én av tingene HivNorge jobber for at skal bli bedre.

- Vil du kalle deg selv en aktivist?

Kanskje? Eller nei. Jeg tror jeg ser på meg selv mer som en informant. Jeg vil gjerne jobbe som hiv-informant på fulltid en gang i fremtiden. Jeg er ikke sikker på hva jeg ville jobbet med, men det å reise rundt og foredrag på skoler og sykehus for eksempel tror jeg hadde vært veldig spennende. Det har jeg ikke jobbet med det enda, men håper å gjøre det veldig snart.