Resultater fra Folkehelseundersøkelsen i Oslo - helse blant unge og voksne skeive

I november 2024 gjennomførte Oslo kommune og Folkehelseinstituttet Oslo en undersøkelse som skulle gi en oversikt over fysisk og psykisk helse blant Oslos befolkning. På Pride House 23. juni presenterte Audun Brunes funnene fra undersøkelsen som angår Oslos skeive befolkning. Totalt deltok over 10 000 personer i undersøkelsen, og av dem regner 15% seg som skeive. Marianne Gulli fra FRI Oslo og Viken var også tilstede for å kommentere på undersøkelsen i etterkant av presentasjonen.

Undersøkelsen delte kjønn og seksualitet opp slik:

• Kjønn: Mann/Kvinne/Annet
• Seksualitet: Heterofil/Homofil/Lesbisk/Bifil/Annen

Marianne Gulli påpekte etter presentasjonen at disse kategoriene gjør det umulig å vite hvilken kategori transmenn og -kvinner vil plassere seg i. Hen forklarte at dette skaper mørketall for transpersoner, en gruppe som vi vet ofte har dårligere livskvalitet og helse, og at det derfor vil være bedre å justere undersøkelsen for neste gang den gjennomføres for å kunne ta høyde for kjønn tildelt ved fødselen og levd kjønn.

For de aller fleste av oss er tallene ikke overraskende. De viser at skeive jevnt over har dårligere helse enn den ikke-skeive befolkningen, både psykisk og fysisk, at skeive er ensomme i større grad enn streite, og har lavere livskvalitet. I tillegg viser undersøkelsen at de som er skeive og har funksjonshindringer, er vanskeligere økonomisk stilt, eller er arbeidsledige, skårer enda dårligere enn selv andre skeive. Dette viser altså, som vi har sett andre steder i verden, at å tilhøre to eller flere marginaliserte grupper øker sjansen for at en også vil slite med psykisk helse, og eventuelle fysiske symptomer som kan lenkes til stress og angst.

Undersøkelsen viser også helt spesifikt at personer med en annen kjønnsidentitet enn mann og kvinne er den mest utsatte gruppen. Hele 55% av denne gruppen føler seg for eksempel ensomme, til sammenligning med 34% av den skeive befolkningen generelt, og 24% av den streite befolkningen. Denne gruppen opplever også i minst grad å ha høy sosial støtte, kun 6%, mens tallene her er relativt jevne for heteroseksuelle (26%), homofile/lesbiske (20%) og bifile (22%). Dette er også gruppen med lavest grad av fremtidsoptimisme.

Disse tallene, sa Brunes, skal hjelpe Oslo kommune med å finne ut hvor det er behov for ekstra ressurser. Det er for eksempel en utfordring at mange skeive også har behov for helsehjelp som de ikke får. Når 67% av skeive uttrykker at de har hatt behov for psykisk helsehjelp, og 42% av dem har valgt å ikke oppsøke den hjelpen fordi de har opplevd å ikke få hjelp før, viser det en brist i helsevesenet, som kommunen forhåpentligvis kan begynne å fikse.

Det er samtidig ikke alt kommunen kan ordne alene. Avslutningsvis forklarte Gulli at noe av det beste for å motvirke negative utviklinger i skeives psykiske helse, er rusfrie lavterskeltilbud av og for skeive. Disse skaper fellesskap og kan gjøre hverdagen mer meningsfylt, og kommer nesten fullt og helt fra skeive organisasjoner. Samtidig er det viktig at kommunen fortsetter å jobbe for å legge til rette for skeive på alle sine arenaer, spesielt blant tjenesteleverandører.

Vi ser fram til Oslo kommune og Folkehelseinstituttet Oslos endelige rapport, som skal komme i høst.