"Mange av bildene er alminnelige og hverdagslige" – intervju med Herman Ekendahl-Dreyer

For mange i Norge er transpersoner en fjern og ukjent ting: noe en ser på TV eller i avisen, men ikke noe en har et faktisk forhold til. Det at transpersoners liv i det store og det hele dreier seg om å eksistere, og ofte er like ordinære og begivenhetsløse som resten av befolkningen, kan kanskje være vanskelig å se for seg når de kun vises frem når de er i en eller annen krise. Herman Ekendahl-Dreyer, en av Oslo Prides frivillige fotografer, har nylig gitt ut fotoboken “Vi er”, som viser nettopp dette: at transpersoner eksisterer hele tiden. Vi har stilt Herman noen spørsmål om boken, prosjektet, og hvordan det er for ham å være frivillig hos oss.

Hvordan startet fotoprosjektet som ble til "Vi er”? Visste du at du ville publisere det som en bok, eller hadde du andre ideer opp gjennom årene?

Prosjektet startet i 2017 da jeg ønsket å jobbe med et fotoprosjekt om identitet. Da var det noe helt annet jeg hadde i tankene, men så hørte jeg en historie om Mira, som er i boken, via en venn av kona. Jeg ble veldig nysgjerrig, og spurte om å få møte Mira. Hun sa ja til det, vi pratet og jeg fikk fotografere henne, og så var prosjektet i gang. Jeg forstod at jeg visste ufattelig lite om temaet, og ville lære mer om det. For meg er det å tilnærme seg noe med et kamera og møte med mennesker den beste måten å lære på.

Jeg var tidlig inne på tanken på at jeg ville gi ut noe i en bokform, da en bok er noe fysisk som krever at den som betrakter tar et valg og åpner den. Det er også noe håndfast som lever i lang tid, og derfor en dokumentasjon på noe som eksisterer eller har eksistert. Den krever vilje til å sette seg ned og bla, og det tror jeg kan være bra i en tid hvor mye scrolles fort bort og man blir fortalt av algoritmer hva man skal se på.

Foto: Herman Ekendahl-Dreyer.

Hvordan tror du du har utviklet deg som fotograf underveis?

Jeg har utviklet meg i en retning der jeg forstår at innholdet og hva jeg retter kamera mot er viktigere for meg enn hvor bra fototeknisk og estetisk fint bildet er. Jeg ønsker at bildene mine skal ha de verdiene i bunn også, men innholdet må være på plass for at bildet skal få oppmerksomhet over tid.

Syv år er en betydelig del av både livene til de du har fotografert, og deg selv. Hvorfor var det viktig for deg å følge subjektene dine over så lang tid? Hva har du fått dokumentert som du tror du ville mistet om du ikke hadde hatt denne tålmodigheten?

Noen av menneskene i boken har jeg fotografert hele veien og noen i kortere tid. Det var viktig for meg å følge dem over tid fordi jeg så at måten jeg tilnærmet meg subjektene på ble mer virkningsfull hvis det ble puttet i en kontekst der tid også spilte inn. Mange av bildene er veldig alminnelige og hverdagslige. Det er ikke ekstreme situasjoner og forbausende ting som skjer, men når tid kom inn i materialet og man kunne se hvordan tiden spilte inn i livene deres, på alminnelige måter, ble det mer interessant og var med på å menneskeliggjøre de jeg fotograferte.

For meg handlet det ikke om tålmodighet. Tvert om, jeg kunne fortsatt mye lenger. Men jeg følte at det var viktig å få materialet ut fordi det ikke bare handlet om det å fotografere.

Foto: Herman Ekendahl-Dreyer

Hvordan tenker du at endringene i klimaet rundt transpersoner kommer til uttrykk i boken? Ting er veldig annerledes for transpersoner nå enn da prosjektet startet; er dette noe du og subjektene dine har tenkt mye på underveis?

Det har vært veldig spesielt og skummelt å se utviklingen siden jeg startet med prosjektet i 2017. Jeg var jo sikkert naiv som mange andre og trodde at det skulle gå i riktig retning, men det forstod jeg raskt at var feil. Det har jo blitt så mye verre, og det har vært utrolig trist å følge med på. Det kommer jo godt fram i boken da jeg er med Peter som legger med blomster i Rosenkrantz gate etter Pride-skytingen i 2022. Vi har alle sammen, spesielt etter skytingen, snakket mye om hvor vanskelig det har vært å se hva som skjer i Norge og verden, hvor fremmedfrykt, hat og mangel på aksept får grobunn. Jeg tror ikke det har forandret måten jeg har jobbet på, men det er jo veldig synlig i bildene fra den dagen med Peter. Utviklingen gjør at jeg føler det jeg vil utrette er enda viktigere, og var en god grunn til at jeg forstod at jeg måtte avslutte fotograferingen for nå og få boken ut.

Foto: Herman Ekendahl-Dreyer.

Du har vært med som frivillig i fotogruppa i Oslo Pride siden 2024. Hvordan har den opplevelsen vært? Hva vil du si til andre fotografer som vurderer å melde seg som frivillige?

Det har vært en skikkelig fin opplevelse. Det å bruke min kompetanse til noe som er med på å skape synlighet for en så viktig sak, uten at budsjetter og penger kommer imellom, har føltes godt. Jeg jobber som fotograf på fulltid, og setter pris på opplevelser med kamera som er verdsatt uten penger. Jeg fotograferte under Oslo Pride-paraden i 2025 også, og det var en utrolig opplevelse som traff meg da jeg så rundt meg og forstod hvor viktig synlighet er fordi som går i paraden. Jeg får ikke brukt så mye tid til frivilligheten som jeg ønsker pga. hamsterhjulet og en konstant tidsklemme, men jeg opplever en takknemlighet fra Oslo Pride uansett som er veldig givende.

Så jeg anbefaler alle som liker å videreformidle med foto som virkemiddel å bli med på den frivillige dugnaden, for den er utrolig viktig i samfunnet og er nødvendig for at ting som Oslo Pride kan bli så stort og bra.

Tusen takk til Herman, både for intervjuet og for ditt frivillige arbeid for Oslo Pride!

Om du ønsker en kopi av "Vi er" finner du den på hans nettside.